Året er 1608, og i kapitelretten i Bergen er stemningen høytidelig og spent. Partene, Karine Matsdatter og Nils Jonssøn står så langt fra hverandre som mulig, og er åpenbart svært fiendtlig stemt overfor hverandre.
Når Karine gjentar anklagene mot ektemannen, gir det ekko i det store rommet. Nils slår henne. Biskopen spør om Nils kan avlegge ed på at han ikke har slått sin hustru mens hun lå i sengen for siden å jage henne ut av huset. Nils svarer at han aldeles ikke har slått henne mens hun lå i sengen – men ved Gud, han har da slått henne ellers!
Fire år tidligere fikk Karine innvilget separasjon. Heller det, mente retten da, «end at de skulde bygge Helfuede tilsammen». Hensynet til naboer, at de forstyrret ro og orden, var viktig. Etter to års separasjon tok Karine saken opp på nytt for å få skilsmisse, men siden ikke flere momenter kom fram i saken, ble hun dømt til å fortsette samlivet. Nå er det gått to nye år, og atter forsøker Karine å bli fri. Denne gang har hun sterkere kort på hånden.
Reformasjonens skyld
I 2017 skilte 9848 norske par seg. Tallet synker jo lenger bakover i tiden man går. Fra 1910 til 1919 var det vanlig med 400–500 skilsmisser årlig. I 1886, som var det første året med offisiell skilsmissestatistikk, var det 40 norske par som skilte lag. Men det fantes de som brøt ekteskapets lenker tidligere også.
Med reformasjonen i Danmark-Norge 1536–37 (overgang fra katolisisme til protestantisme) ble skilsmisse en mulighet, om enn en svært liten en. Den protestantiske kirke var ikke enig i katolisismens strenge linje om at ekteskapet var et sakrament og uoppløselig.
– Reformasjonen åpnet det rettslige grunnlaget for skilsmissen, forteller Hanne Marie Johansen, som har skrevet boken «Separasjon og skilsmisse i Norge 1536-1909". Boken bygger på hennes doktoravhandling om temaet.
I 1582 fikk Danmark-Norge en skilsmisselov som først skulle bli avløst av ny lovgiving i 1909.
– Loven var kjempeviktig, den slo uttrykkelig fast at skilsmisse var lovlig, forteller Johansen.
Bibelens lov
Men skilsmisselovgivningen tok likevel utgangspunkt i Bibelen, og utroskap eller hor var viktigste – og nesten eneste – grunn til å oppløse et ekteskap, skriver Johansen. Utroskap ble imidlertid tolket vidt.
– En rømt ektefelle ble sett på som utro. Rømming og ulovlig fravær fra hjemmet var i praksis vanligste skilsmissegrunn, forteller Johansen.
Den såkalte kapitelretten, en særdomstol for ekteskapssaker – bestående av menn tilknyttet domkirken – ble opprettet like etter reformasjon og besto fram til 1797, da ordinære domstoler overtok.
– I starten tok kapitelretten nærmest inn folk fra gata, koner som klagde over tyranniske menn, menn som klagde over drikkfeldige koner. De stilte i retten og snakket i vei om hvordan de hadde det i ekteskapet. Parene fikk sjelden skilsmisse, men en meglerrunde i stedet. Retten tok inn saker for å forhindre uro i nabolaget og for å beskytte kvinners liv, forteller Johansen.
Etter hvert ble kapitelretten mer formell. Den fulgte loven strengt, som sa at skilsmissegrunn kan være tre ting: utroskap/hor, desertio og impotens. Desertio omfattet par der den ene – nesten alltid mannen – hadde forsvunnet. Da ble det som regel antatt utroskap, men det kunne også gjelde sjøfolk.
Med større krav til formalitet, som stevning, attester og skriftlig dokumentasjon i kapitelretten, ble sakene mer omstendelige og tungrodde, og kapitelretten sluttet å føre skilsmissesaker.
Derfor var det flere skilsmisser på 1600-tallet enn på 17- og 1800-tallet.
Brev til kongen
Utover på 1700-tallet var det en del som skrev brev til kongen for å be om skilsmisse, en ordning som ble kalt supplikkinstitusjonen.
– I 1790 ble ordningen satt i system, og fram til 1814 kom det ganske mange søknader, som ble innvilget. Man trengte ikke engang noen grunn, eller man kunne begrunne det med at man ikke passet sammen, «gemyttene» stemte ikke overens. Saken ble raskt behandlet hvis begge partene hadde undertegnet skilsmissesupplikken og var enige om deling av boet og barnefordeling. Små barn ble helst værende hos mor. Da var det meningen at far skulle betale bidrag, forteller Johansen.
Etter 1814 var det viktig for det norske Stortinget at kongen (som da var svensk) ikke skulle kunne fungere som dommer – og det ble vanskeligere å få skilsmisse igjen.
Like mange kvinner som menn
Mens kvinner i England hadde færre rettigheter enn menn til skilsmisse – han kunne kreve skilsmisse for utroskap, men det kunne ikke hun – var menn og kvinner likestilt i den norske loven.
– I nesten alle desertio-saker, og i cirka en tredel av utroskapssakene, var det kvinner som initierte skilsmissen, sier Johansen, som peker på noen positive konsekvenser av skilsmisse for kvinner:
– I ekteskapet ble kvinner regnet som umyndige. Men som skilte ble de myndige, altså juridiske, handlende subjekter. De kunne drive litt handel og råde over barna. Men noen havnet selvfølgelig i dyp fattigdom, sier hun.
For begge kjønn var det viktig med skilsmisse, ikke bare separasjon, for å ha full frihet til å gifte seg på nytt.
– Det var vanskelig å drifte et hushold uten en partner. Husholdet fungerte som et arbeidsfellesskap for folk flest, sier Johansen.
Ny lov
Mot slutten av 1800-tallet ble skilsmisse liberalisert igjen. Skilsmissetallene økte gradvis, først i byene og blant kunstnere og folk i frie yrker.
– Skuespillere, kunstnere og urbane intellektuelle banet vei. Med Ibsen og Brandes kom det borgerlige ekteskapet i fokus. I debatten ble den liberale tiden i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet trukket fram som et foregangseksempel, forteller Johansen.
I 1909 kom omsider ny lovgiving på feltet. Den ga to muligheter for å få skilsmisse: Bevilling eller dom. Skilsmisse ved bevilling var ikke lenger ulovfestet, og slik har det vært siden.
Karines trumfkort
I 1608 dro Karine Matsdatter fram trumfkortet i kapitelretten i Bergen: Nils har vært utro. Han har fått et barn med en annen kvinne. Nils kan ikke nekte. Han forsøker på sin side å slå tilbake med utroskapsanklager mot Karine, men hun har skaffet seg den beste vandelsattest fra naboer og fra sognepresten, og ingen vitner kan støtte opp om Nils' utsagn. Biskopen konstaterer at det synes «ingen forbedring hos hannem Nils att verre paa ferde». I tillegg til å plage og mishandle konen har han altså vært utro. Den harme Nils kan bare banne og sverge i det biskopen løser Karine fra ekteskapsløftet.
(Kilder: Separasjon og skilsmisse i Norge 1536-1909, skrevet av Hanne Marie Johansen og «At blive den tyran qvit. En studie av skilsmissesakene ved kapitelretten i Bergen 1604-1708" av Hanne Marie Johansen)
