Her er et sentralt sitat fra Apostlenes gjerninger 2, vers 1–4, der Den hellige ånd nevnes:
"Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne."
Dette er selve øyeblikket som pinsefeiringen bygger på.
Pinse kommer av det greske ordet pentekoste, som betyr femtiende, fordi den feires femti dager etter påske. I den jødiske tradisjonen var pinsen en høytid for å feire kornhøsten og minnes at Moses mottok loven på Sinai. For de første kristne fikk pinse en ny betydning: Den hellige ånd ga dem kraft og mot til å forkynne budskapet om Jesus.
Kort sagt: hendelsen på pinsedagen blir i kristen tro sett på som et bevis for at Den hellige ånd er en egen guddommelig person, på linje med Gud Faderen og Jesus Kristus – altså en del av treenigheten. Men: selve læren om treenigheten ble ikke formulert klart før flere hundre år senere, på kirkemøtene i Nikea (år 325) og Konstantinopel (år 381).
I Det nye testamentet – for eksempel i Apostlenes gjerninger – finner vi ikke ordet treenighet nevnt. Der beskrives bare erfaringer: Gud sender sin Sønn (Jesus), Sønnen lover å sende Den hellige ånd, og Ånden kommer og handler i verden.
Det var senere kirkefedre som forsøkte å forklare dette teologisk: Hvis Gud, Jesus og Den hellige ånd alle beskrives som guddommelige, hvordan henger det sammen med tanken om at det bare finnes én Gud? Treenighetslæren var et forsøk på å svare: Gud er én vesen, men tre personer.
På pinsedagen erfarte de troende Den hellige ånd som levende og virksom.
Vanskelig med tre guddommelige vesener
Mange århundrer senere prøvde kirkemøtene å systematisere og forklare disse erfaringene i en teologisk lære: treenigheten.
Etter pinsedagen begynte kristne å snakke om Gud på måter som virket paradoksale: Jesus ble tilbedt som Gud, men samtidig ba han til Gud. Den hellige ånd ble også oppfattet som guddommelig.
I de første århundrene var det stor uenighet om hvordan dette skulle forstås. Noen hovedretninger var:
- Arianerne (etter presten Arius) mente at Jesus var skapt av Gud og derfor ikke fullt ut Gud selv. For dem var Jesus en slags superengel – en skapt mellomting.
- Sabellianerne mente at Faderen, Sønnen og Ånden egentlig bare var tre forskjellige roller Gud tok – ikke tre personer.
- Andre holdt fast ved at Faderen, Sønnen og Ånden var virkelig forskjellige, men likeverdige og evige.
Det ble rett og slett krise i kirken, særlig i øst (det vi i dag ville kalle rundt Hellas, Tyrkia, Midtøsten). For keiseren Konstantin, som nettopp hadde gjort kristendommen lovlig i Romerriket, var det viktig å få enhet.
Derfor kalte han inn til det første store kirkemøtet i Nikea i år 325. Der ble det vedtatt at Sønnen er "av samme vesen som Faderen" (homoousios på gresk) – altså 100 % Gud, ikke en skapning. Dette ble skrevet ned i Den nikenske trosbekjennelsen, som fortsatt brukes i kirker i dag.
Senere, på konsilet i Konstantinopel i 381, ble det også fastslått at Den hellige ånd er fullt ut Gud, på linje med Faderen og Sønnen. Dermed var treenighetslæren slik vi kjenner den, på plass.
Det var altså erfaringene i menighetene (som for eksempel pinsedagen) som startet alt, men det tok over 300 år med debatt, splittelse og kompromisser før det ble samlet i en fast lære.
En tidslinje kan se slik ut:
ca. år 30
– Pinsedagen: Disiplene opplever Den hellige ånd komme over dem (Apg 2).
– Kristne begynner å tro på Gud, Jesus og Ånden som guddommelig, uten å ha en ferdig lære.
ca. år 100–300
– Stor variasjon i hvordan kristne forstår forholdet mellom Gud, Jesus og Den hellige ånd.
– Teologer som Justin Martyr, Irenaeus og Tertullian forsøker å forklare forholdet.
ca. år 250
– Arianismen oppstår: Arius lærer at Sønnen er skapt av Gud og derfor ikke evig.
– Andre grupper (som sabellianere) mener Gud bare viser seg på ulike måter, ikke som tre personer.
år 313
– Keiser Konstantin gjør kristendommen lovlig i Romerriket (Milan-ediktet).
– Han ønsker å samle kirken for å unngå splittelser.
år 325 – Konsilet i Nikea
– Første store kirkemøte.
– Vedtar at Sønnen er "av samme vesen som Faderen" (homoousios).
– Slår fast at Jesus er fullt ut Gud. Arianismen forkastes.
år 381 – Konsilet i Konstantinopel
– Bekrefter Nikea-beslutningene.
– Slår fast at også Den hellige ånd er fullt ut Gud, ikke en skapt kraft.
– Den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen blir formulert.
Etter år 400
– Treenighetslæren er allment akseptert i hoveddelen av kirken.
– Utvikles videre i detaljer av kirkefedre som Augustin.
Ikke alle tror det samme
Noen UFO-tilhengere og alternative tolkere av Bibelen mener at enkelte hendelser, som pinsedagen i Apostlenes gjerninger kapittel 2, kan tolkes som møter med utenomjordiske vesener eller teknologi.
Når det gjelder akkurat Apg 2, har enkelte hevdet:
Lyden fra himmelen som høres som "en kraftig vind", kunne være lyden av et romskip eller en slags utenomjordisk maskin.
"Tunger som av ild" som viser seg over hodene til disiplene, tolkes av noen som en form for energifelter, lysfenomener eller stråler fra en utenomjordisk kilde.
Evnen til å tale nye språk etterpå, ser noen som et mulig resultat av en slags teknologisk påvirkning, for eksempel kommunikasjon gjennom avansert teknologi.
Disse tolkningene er ikke vanlige blant teologer eller historikere, men finnes blant såkalte ancient astronaut-teoretikere (som Erich von Däniken og hans etterfølgere). De mener at mange overnaturlige hendelser i gamle religiøse tekster egentlig beskriver møter med høyteknologiske vesener fra andre planeter.
Kort oppsummert: UFO-tilhengere leser Apg 2 som en mulig beretning om utenomjordisk kontakt, i stedet for (eller i tillegg til) en åndelig erfaring.