Gravfeltet er unikt i europeisk sammenheng og ble funnet under en utgraving i Borge i Fredrikstad kommune i fjor. Først nå er analyseresultatene for beinrestene klare. Den største overraskelsen arkeologene fikk, var at det nesten bare var barn som var gravlagt under de underlige sirkelformasjonene, opplyser Kulturhistorisk museum (KHM) til NTB.

Den første overraskelsen var imidlertid å oppdage gravene, for ingen av dem var synlige i terrenget i fjor høst. Men ved avtorving og opprensing oppdaget arkeologene over 40 steinlegginger, 5–10 centimeter under torvlaget. Det var runde eller ovale formasjoner, mellom en til to meter i diameter. Flere hadde tydelige kantsteiner og en steinhelle eller en stor stein i midten.

– Det her må være graver, tenkte vi, sier utgravingsleder Guro Fossum fra KHM.

Videre undersøkelser avslørte brente bein, keramikkskår og en mulig draktspenne. Alle gravene var godt bevarte.

Lange tradisjoner

De ferske analysesvarene viser at mange av de begravde var spedbarn da de døde, mens andre var mellom tre og seks år gamle. Dateringen av gravinnholdet viser videre at gravplassen har vært i bruk i flere hundre år. Barna ble gravlagt mellom bronse- og jernalder, de fleste mellom 800 og 400 år før vår tid, altså opptil 2800 år siden.

– Dateringene viser at gravplassen er brukt over et langt tidsrom, så da kan de ikke alle ha dødd i samme naturkatastrofe eller i samme sykdomsutbrudd eller epidemi, sier Fossum.

Slike gravminner utgjør en av de viktigste kildene til kunnskap om hvordan folk levde i tidligere tider. Arkeologene har derfor gjort en stor innsats for å sikre materiale som kan gi informasjon. Selve gravfeltet lå imidlertid slik til at det ifølge arkeologene ikke hadde stor opplevelsesverdi, så etter undersøkelsene er utgravningsfeltet nå fjernet.

«Til minne om barna»

For dem som vil vite mer, åpner Historisk museum i Oslo onsdag utstillingen «Til minne om barna». Der vil blant annet en steinformasjon fra en av barnegravene bli stilt ut.

Neste skritt blir nå å få analysert gravgodset.

– Analyser av keramikkfragmentene kan fortelle oss mye. Det ser ikke ut som alle karene var beholdere for brente bein, noen har stått mellom gravene, og vi lurer veldig på hva som var oppi der, sier Fossum.

Noe helt spesielt

Fossum beskriver en fascinerende prosess, der arkeologene egentlig sjekket et område nær en steinalderboplass, men så kom over en av de runde steinformasjonene.

I yngre bronsealder og førromersk tid var det vanlig at man kremerte de døde på bål. Deretter ble noen brente beinrester gravd ned i en grop eller strødd utover bakken. Så bygget man en flat steinlegging over stedet, gjerne i spiral- eller hjulmønster.

– De har ligget her som en hemmelighet, før vi fant dem. Vi avdekte én etter én og satt igjen med 41 runde steinlegginger, sier arkeologen. Gravplasser er det funnet flere av, men det var noe ekstra besnærende ved denne.

– Det var noe spesielt med helheten. Gravene ligger tett i tett. De må ha ligget i åpent landskap, det var ferdselsårer rett ved, så alle må ha visst om dem. Kokegroper og ildsteder rundt tyder på at de har hatt samlinger og markeringer i forbindelse med gravlegginger. Ikke minst var alle gravene så fine og forseggjorte. Hver eneste stein er hentet fra et annet sted og lagt på sin plass i formasjonen. Vi lurte på hvem som har lagt ned så mye innsats der.

Flere spørsmål enn svar

– Da analyseresultatene tikket inn, ga det mening: Det var små barnegraver. Dette er gjort med så mye omsorg, sier Fossum.

Arkeologene sitter likevel med flere spørsmål enn svar etter det oppsiktsvekkende funnet: Hvorfor gravla de barna på et eget sted? Hvorfor akkurat her? Og hvordan holdt de fast på denne tradisjonen i flere hundre år?

– Vi vet jo ikke hva slags syn de har hatt på ting, hvorfor de døde ble brent og gravlagt. Men det er mulig man trodde at kroppen måtte ødelegges og transformeres gjennom ild så sjelen kunne frigjøres. Kanskje var tradisjoner og ritualer slik for å ære og huske de som hadde dødd. Vi gjør jo det samme nå: minnes de som har levd før oss med ritualer og minnesmerker, sier Fossum.

Individer i fellesskap

Hun syns det er interessant at både menn, kvinner og ikke minst barn fikk sin egen grav og samme behandling i århundrene fram mot vår tid.

– Det ser ut til at samfunnsstrukturen var mer flat, for det var ikke noen stor forskjell på gravene. Det var samme type graver, gravgods og gravleggingsmetode. Det sier litt om et samfunn der fellesskapet var viktig, sier hun.

Bare én av gravene på feltet er datert til etter år 0. Fra da av og framover endret gravskikkene seg gradvis, med hierarki og store gravhauger kun til dem med status.