Bakgrunnen for NATO-utvidelsen

I forbindelse med forhandlingene om Tysklands gjenforening i 1990 ble det diskutert hvilken rolle NATO skulle spille i det nye Europa. Under disse samtalene uttalte USAs daværende utenriksminister James Baker at "hverken NATOs myndighet eller stridskrefter skal forskyves østover." Likevel ble disse uttalelsene gitt i konteksten av diskusjoner om Øst-Tysklands status, ikke om andre østeuropeiske land.

Det finnes ingen skriftlig, folkerettslig bindende avtale som eksplisitt forbyr NATO-utvidelse østover. Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste leder, har i ettertid benektet at det ble gitt spesifikke løfter om at NATO ikke ville ekspandere utover det gjenforente Tyskland. Likevel mener enkelte historikere at Sovjetunionen kunne ha misforstått disse diskusjonene som en bredere garanti mot NATO-utvidelse.

Russlands oppfatning av brutte løfter

Til tross for fraværet av en bindende avtale, har mange i Russland opplevd NATO-utvidelsen som et svik. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet uttrykte vestlige diplomater at medlemskap for sentraleuropeiske land ville være "uakseptabelt" og at NATO verken formelt eller uformelt skulle ekspandere mot øst. Likevel har alliansen utvidet seg betraktelig siden 1990-tallet, og inkludert tidligere østblokkland som Polen, Tsjekkia, Ungarn, de baltiske statene og senere Ukraina og Georgia som potensielle medlemsland.

Denne utviklingen har forsterket russisk mistillit til Vesten. Mange i Moskva mener at NATO ikke respekterte den uformelle forståelsen som eksisterte under forhandlingene om Tysklands gjenforening. I russisk politisk diskurs fremstilles dette ofte som et klart brudd på en gentlemansavtale, selv om vestlige ledere benekter at slike løfter ble gitt.

Konsekvensene av NATO-utvidelsen

Russlands reaksjon på NATO-utvidelsen har vært tydelig gjennom en rekke militære og politiske tiltak. Blant de mest markante hendelsene er:

• Georgia-konflikten i 2008: Kort tid etter at NATO diskuterte mulig medlemskap for Georgia, invaderte Russland deler av landet, og anerkjente de utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia.
• Annekteringen av Krim i 2014: Som en direkte respons på Ukrainas tilnærming til NATO, annekterte Russland Krim-halvøya, samtidig som de støttet separatister i Øst-Ukraina.
• Økt militær tilstedeværelse: Russland har betydelig styrket sitt forsvar langs de vestlige grensene og økt sin militære aktivitet i regioner der NATO har utvidet sin innflytelse.
• Forverrede relasjoner med Vesten: NATO-utvidelsen har bidratt til en generell forverring av forholdet mellom Russland og Vesten, med økt mistillit, sanksjoner og diplomatiske spenninger.

Opfatningen av vestlig fiendtlighet

I den russiske offentlige opinionen og politiske retorikken har ideen om brutte løfter blitt en del av en bredere opfatning om vestlig fiendtlighet. Mange russere ser NATO som en aggressiv allianse som gradvis omringer landet deres, snarere enn en forsvarsallianse som kun opererer i medlemslandenes interesser.

Dette perspektivet har vært sentralt i Putins politikk og brukes som en forklaring på mange av Russlands utenrikspolitiske valg. Gjennom å fremheve NATOs ekspansjon som en eksistensiell trussel, har Kreml funnet en effektiv måte å rettferdiggjøre sitt militære engasjement i Ukraina, Syria og andre konfliktsoner.

Oppsummering

Det finnes ingen folkerettslig bindende avtale som hindrer NATO i å ekspandere mot øst, men russiske ledere har i flere tiår oppfattet denne utvidelsen som et brudd på uformelle forståelser fra slutten av den kalde krigen. Denne mistilliten har bidratt til økende spenninger mellom Russland og Vesten, noe som har fått alvorlige geopolitiske konsekvenser. Enten man anser Putins kritikk som berettiget eller ikke, er det klart at NATO-utvidelsen har vært en avgjørende faktor i den stadig mer konfronterende relasjonen mellom Russland og Vesten.